Sakset fra Whippetutvalgets rasefolder.

Hvis du ønsker deg en blid, glad og åpen hund av hendig størrelse, som dessuten også er lettstelt, sporty og lydig, kan ingen rase passe bedre enn whippet. Folk som ikke kjenner rasen, tror gjerne at den er pysete og gebrekkelig, og at den fryser så å si året rundt. Whippetens eksteriør er på mange måter en villedende emballasje for den tøffe energibunten rasen virkelig er; hvis den får lov til å være hund, vel å merke. Det er ingen kunst å overbeskytte en whippet. Den lar seg villig skjemme bort og har ingenting imot å være sofapynt blant myk velur og bløte puter. La den gjerne være det, men sørg for at den får leve et fullverdig hundeliv på alle andre områder også. En whippet krever mosjon (som alle andre raser!), men en behøver ikke være sportsidiot eller joggefanatiker for å tilfredsstille dens behov. Daglige turer i bånd, gjerne en sykkeltur i passende tempo og en skikkelig utblåsing i fri galopp er ypperlig. Whippeten er en sosial og selskapelig skapning, som er lykkelig over å få leke og springe sammen med andre hunder. Tro for all del ikke at det er nødvendig å løfte den opp på armen når en stor hund nærmer seg – whippeten er nemlig størst, inni seg!

Whippeten har en forbløffende evne til «knoppskyting». Har en først anskaffet én whippet, blir det ofte både en og to til. Dette har ikke noe med forplantning i vanlig forstand å gjøre, men er et resultat av at rasen er så enkel og sjarmerende at det er fristende å utvide «familien» – dessuten trives de utmerket med å være flere, og gjerne i samme seng. 

For mange hundefolk, kanskje spesielt for dem som allerede har en annen mynderase, blir whippet ofte til å begynne med en «tilleggsrase». En enkel og lettstelt kontrast til en mer krevende rase som f.eks. afghansk mynde eller borzoi. Uten forkleinelse for disse rasene må det nok medgis at «den lille reserven» ofte blir hovedrase etter en tid.

Fornøyde whippeteiere, som i svært liten grad «bytter bort» sin rase, sørger for en stabil og trofast kjerne av tilhengere. Det er ikke noe merkelig i dette, whippet er en typisk allroundhund. En stor del av rasefolket finner veien til utstillingsringen og det fine sosiale miljøet der; kvaliteten på norske whippets er av ypperste klasse, også sett i verdensmålestokk. Andre søker til lydighet, agility eller hundeløp. Det finnes mange muligheter for den som vil konkurrere eller drive andre organiserte aktiviteter med sin hund. Men det viktigste er selvsagt den daglige gleden, den må alltid være drivkraften i hundeholdet. 

De fleste rasers historie forsøkes sporet tilbake til de gamle fønikere eller grekere, men det er liten grunn til å lete så langt tilbake i historien etter whippetens bakgrunn og utvikling. Riktignok finnes det rikelig med bevis, så vel i skrift som i  billedkunst, for at små hunder av greyhoundtype har eksistert på De britiske øyene gjennom flere århundrer, men de har utgjort en ganske uensartet gruppe og har hatt mange navn, sjelden eller aldri sitt nåværende. Dr. Caius, det 16. århundrets fremste kynolog, omtaler «tumblers» – «små greyhounds som blir brukt til jakt på kaniner, under jakten snor og vender de seg, smider sine kroppen som i sirkler». Muligens er det forfedrene til dagens whippet han omtaler. 

Britene har en rik tradisjon for jakt og sport. Jakthunder, og særlig mynderasene, har helt fra sin opprinnelse vært jegerens følgesvenn og våpen. Den mest populære blant hetsjakthundene var greyhounden. I tidligste tider var denne jakten forbeholdt den privilegerte eliten, menn med status, jord og penger. Men ikke nok med det, menigmann hadde ikke engang lov til å eie en greyhound. Hetsjakten ble drevet som sport for de rike, ikke som matauk for de som kunne trenge det. Lovverket satte en effektiv stopper for bruk av jakthunder andre steder enn på egen mark helt fram til The Reform Act av 1832, da restriksjonene ble lempet. Men de fattige hadde lenge før den tid lært seg å omgå jaktforbudet. De utnyttet de mulighetene de hadde til å skaffe seg sin egen hare- og kaninjeger, i mange tilfeller gjennom heller tvilsomme metoder, som tyveri eller «omsorg» for en jakthund på avveie. Ofte overlot herskapet treningen og oppdragelsen av greyhounden til husmennene, som tok seg av hunden inntil den var gammel nok til å få sine jaktegenskaper testet. Bøndene gjorde sitt aller ytterste for å frambringe det beste i de hundene de ble satt til å ta seg av. Men ettersom bare det aller ypperste er godt nok for en sportsmann, fant bare et lite fåtall av hundene nåde hos herskapet. De andre ble avskrevet, det vil si avlivet.

Enkelte hunder ble likevel spart av sentimentale grunner og vendte tilbake til husmannsfamilien, som hadde oppdratt dem. For å hindre at de ble brukt til jakt, ble sener i bakbeina gjerne skåret over; dyrevern var et ukjent begrep på den tiden! Inngrepet hindret imidlertid ikke hundene i å formere seg. Ettersom det altså var ulovlig for menigmann å eie en greyhound, kunne han aldri tillate seg å bli tatt på fersk gjerning med en slik rase. I tillegg tok en greyhound for stor plass og den spiste for mye. Den var dessuten best egnet til jakt på store, åpne marker, der den kunne gjøre bruk av sin store hurtighet. De fattige hadde behov for en mindre hund, med greyhoundens utmerkete jaktegenskaper, men med en utpreget evne til å kunne snu og svinge på mer avgrensete og mindre oversiktlige områder. Helst skulle den også være «maskert», slik at den ikke ble tatt for å være en ulovlig jakthund. Det naturlige var å pare småvokste greyhounds med små, lokale terriertyper. Produktet var en lite homogen gruppe hunder, som gav opphav ikke bare til dagens whippet, men også til flere av terrierrasene. Slik fikk en fram en hardfør mynde av moderat størrelse, som var bedre egnet til jakt på kanin enn på greyhoundens tradisjonelle byttedyr, hare.

Det har falt mange whippetskribenter tungt for brystet at deres favorittrase skulle ha noe annet enn den aller reneste og edleste avstamning gjennom århundrene. Men faktum er at de tidligste whippets, slik de er gjengitt i kunst og senere på fotografier, utgjorde en høyst uensartet gruppe hunder. Selve betegnelsen «whippet» ble i tidligere tider brukt om en blandingshund av ikke altfor nobel herkomst eller framtoning. Ikke minst forekom rasen i flere hårlagsvarianter, den ruhårete whippeten var relativt vanlig på Kontinentet helt fram til 1930-årene. Også terriertemperamentet har satt spor hos rasen, som er atskillig lettere å «tenne» enn sine større slektninger greyhound og hjortehund. Dertil er myndeinnflytelsen hos bedlington- og manchesterterrier svært påfallende.

Selve rasebegrepet slik vi kjenner det, ble ikke nærmere fastlagt før midt på 1800-tallet. Først i 1859 ble den første hundeutstillingen arrangert i England, og The Kennel Club ble grunnlagt i 1873. Dette la grunnlaget for den moderne raseavlen. Før den tid er det riktigere å snakke om geografisk avgrensete stammer eller grupper av hunder med spesialiserte funksjoner enn om raser slik vi benytter begrepet i dag. Fra å bli brukt som jakthund i den hensikt å bringe mat til middagsbordet, ble whippetens arbeidsoppgaver utvidet. Som hos greyhounden ble hetsjakten omdannet til en ren sport i form av coursing og veddeløp (racing) på strak bane, som snart ble svært populært. Whippeten gjorde også sitt inntog i utstillingsringene. Den organiserte coursing ble gjerne praktisert på den måten at kaniner ble fanget inn og sluppet løs på en inngjerdet tomt uten mulighet til å slippe unna. Deretter ble et knippe blodtørstige whippets sluppet løs for å konkurrere om å fange byttet. Etter hvert anså myndighetene denne formen for underholdning som såpass barbarisk at den ble forbudt. Gamblerne gikk over til veddeløp etter eier/trener eller etter kunstig hare. Klasseinndelingen i kappløp ved århundreskiftet bærer vitnesbyrd om en mildest talt lite homogen rase; hunder med vekt fra under 4 kg og opp mot nærmere 12 kg kunne delta. De større og tyngre hundene stilte med handikap ettersom de vanligvis var de raskeste. Veddeløp med små mynder slo særlig godt an i de nordlige områdene av England; whippetens opphav kan nærmere bestemt spores til arbeiderkvarterene i Lancashire, Yorkshire, Durham og Northumberland. Fra det sistnevnte landskapet kom de hundene som skulle komme til å utgjøre grunnstammen i den moderne whippetavlen. Forskjellene mellom veddeløpstypen og utstillingstypen er i dag langt mindre utpreget hos whippet enn hos mange andre opprinnelige jaktraser, som for eksempel greyhound. Fra en meget uensartet bakgrunn har dagens whippet utviklet seg til en både sunn og vakker rase, der muskelkraft og styrke kombinert med eleganse og vakkert linjespill blir satt i høysetet.